Publisert av: naturreservatet | april 8, 2006

Undreren

Jeg har funnet den perfekte beskrivelsen av meg selv – jeg er UNDREREN.

Hva? sier du. Hva mener du med det?

Jo, i en pappeske gjenfant jeg en bok jeg fikk i gave for noen år siden. Det er Jan Petter Bratsbergs bok «Kunstnernatur». Bratsberg er
en forholdsvis kjent (i alle fall for oss telemarkinger) billedkunstner som maler og tegner norsk natur og dyreliv.

Jan Petter innleder sin bok med å beskrive Undreren. Jeg siterer: «Han ble til i menneskenes barndom og har siden fulgt oss gjennom historien.
Har tilhører oss alle og er egentlig en del av vår felles underbevissthet, for vi er alle skapt til å være Undrere, skapt til å være, ikke bare gjøre…
I et samfunn som drukner av hastverk og der penger og lønnsomhet er de rådende verdier, representerer Undreren en annen
side av oss. Det kan virke som om den har vært borte en stund, for vi er i ubalanse, vi er underernærte på undring. Egentlig har han vel vært i nærheten
hele tiden, det er bare menneskene som ikke har hatt tid til å undre seg på lenge. For undring krever tid…tid til å være til.»

Jeg har en kjærlighet til naturen som gjør at jeg kan fortape meg i et krokete og døende furutre. Jeg kan sitte langt til skogs, ved ei myr og snuse inn den
nydelige lukta av pors. Eller jeg kan bare sitte og høre vinden suse gjennom ospelauvet. Jeg trenger ikke en gang være der ute, jeg kan sitte hjemme i min egen stue og ha stor glede av å vite at det fortsatt finnes naturperler
der ute.

Undreren er slik. «Han kjenner det dypeste slektskap med et skaperverk som har grepet tak i hans innerste vesen. Hans hjerte slår i takt med naturens egen hvilepuls.
For Undreren søker harmoni i en disharmonisk verden.»

Min og Undrerens store bekymring er at verdier som dette er sårbare. Vakker og gammel skog som er så unikt for oss, har ingen verdi i dagens lønnsomhetssamfunn. Presset
på inntjening er stort og det er like sterkt til stede i skogsindustrien som overalt ellers. Kravet om lønnsomhet er bokstavelig talt drepende.
Jeg har sett mang en naturperle blitt lagt i ruiner. Hver eneste dag ødelegges nye områder.

Jan Petter Bratsberg sier treffende: «Vi mennesker har satt de fineste navn på miraklene og tror dermed at vi forstår hele mysteriet. Men hodene våre står i veien. De har
vokst ut over alle bredder og mistet kontakten med hjertet.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: