Publisert av: naturreservatet | september 8, 2009

Miljøvalget 2009 – pest eller kolera?

Den alvorlige klimakrisa i verden skulle tilsi at valget i Norge anno 2009 ble et miljøvalg. Slik har det slett ikke blitt og er du en som bryr du deg om klima og miljøvern handler partivalget stort sett om valg mellom ille, verre eller verst.

Jeg har lenge fulgt med på de politiske partienes miljøpolitikk i teori og praksis. Foran valget om noen få dager, er det lite å glede seg over. Her er min dom over de største partiene.

Ap:Tør ikke ta standpunkt i Lofoten-saken før etter valget. Det er en dårlig miljøløsning. All erfaring tilsier at Ap vil velge bort miljøhensyn til fordel for sysselsetting.

Har i praksis ikke vist noe miljøinitiativ i regjering. Har heller ingen interesse av biologisk mangfold – på lokalplan kjemper Ap-representantene i mot bevaring av viktige områder.

Sp:Pådriver for fornybar energi, og det skjønner vi jo hvorfor når vi går på lokalplan. De ønsker at hver enkelt grunneier skal kunne hente strøm fra hver minste bekk – gjerne også i vernede vassdrag. Vindmøller skal få bygges uten overordnede planer. Sp er politikkens desiderte versting når det handler om vårt livsgrunnlag – det biologiske mangfold. De stritter imot ethvert verneforslag, kjemper for at grunneiere skal få bygge hytter hvor som helst, og er på toppen av det hele svært tydelige på at naturvern må vike for fornybar energi. Det synet er svært ulogisk i og med at det ikke er særlig bærekraftig å løse et miljøproblem med å forsterke et annet.

SV:Har mange gode visjoner i teorien, men har ikke fått preget regjeringen i særlig miljøvennlig retning. Er også i litt for stor grad teoretikere, mange av dagens topper i partiet har liten miljøkunnskap og har heller ikke sine hovedinteresser den retningen. Selv den gamle miljømannen Erik Solheim har mistet det meste av glansen. Partiet er tydelige forkjempere av frivillig vern av skog. En løsning som i noen tilfeller kan være ”konfliktdempende”, men som i praksis betyr at skogeiere/skogeierforeninger sitter som bukken med havresekken. Naturfaglig sett er frivillig vern en fiasko.

H:Partiet som snakker tydeligst med to tunger. Har en ganske miljøvennlig profil i partiprogrammet, men handler på en helt annen måte i den praktiske lokalpolitikken. Oftest er det partiets ekstreme fokus på individets frihet som fører til at miljøhensyn må vike. Eksemplene er utallige når det gjelder dispensasjoner til utbygging i strandsone og på fjellet, vernesaker m.m. Partiet har dessuten et velkjent fokus på økt veibygging og økt personlig rikdom (reduserte skatter), som ikke er forenelig med miljøvennlighet.

KrF:Har som H et ganske godt partiprogram, og har også inne viktige kritiske innspill til vår vekstkultur og forbrukssamfunn. Problemet med KrF ligger også i den politikken som blir utøvet i praksis, særlig lokalt. Ofte er KrF i allianse med H og KrF og tar veldig få miljøhensyn i disse valgene.

V:Er omtrent på linje med SV i teoretisk miljøvern. Godt program, og tydelig standpunkt i Lofoten. Men lokalt er ikke partiet nok fokusert på miljøvern. Tar få initiativ i miljøsaker, og har også inntatt motsatte standpunkter i konfliktfylte saker som for eksempel vernet i Trillemarka.

FrP:Framstår fullstendig uten troverdighet i nesten alle miljøsaker. Det er litt miljøprofil å finne i programmet, men prioritering av miljø kommer alltid som siste prioritet i praksis. Vil utrydde ulven – et syn partiet deler med Sp og H.

En felles svakhet som nesten alle partier avdekker, er at de ønsker lokal miljø- og naturforvaltning uten å nevne de store svakhetene det har. I utgangspunktet bør lokal forvaltning være av det gode. I miljøsaker har det vært tvert det motsatte. Strandsonen er et strålende eksempel på dette. Det ser virkelig ille ut langs hele sørlandskysten og i Oslofjorden. SFT og DN har i høst offentliggjort en undersøkelse som konkluderer med at kommunene har en lang vei igjen å gå før de ivaretar sitt ansvar for forurensning og naturforvaltning. Dette burde partiene være mer ydmyke for.

Det er verdt å nevne Miljøpartiet De Grønne. Dette partiet har faktisk et partiprogram der utfordringer og løsninger på miljø er formulert på en måte som gjør partiet veldig troverdig. Man kan tydelig se at her ligger mye engasjement og god kunnskap i bunnen. Det store problemet med MDG er selvsagt at partiet har mikroskopisk oppslutning og dermed svært lite makt.

Konklusjon: som miljøvelger er det riktig vanskelig å velge parti. Ingen av partiene med håp om en viss innflytelse har vist tilstrekkelig mot i miljøsaker. Derfor blir det nok selv for miljøvelgere enklest å velge parti utfra andre saksområder enn miljø. Dessverre.

Advertisements
Publisert av: naturreservatet | februar 20, 2009

Hvorfor skal vi verne natur?

Formelt vern av norsk natur, og skog i  særdeleshet, er  en av mine viktigste fanesaker. I Norge i dag forbruker vi store mengder natur hvert år. Det ødelegger for kommende generasjoner.

I følge NINA (Norsk institutt for naturforskning) bør vi verne minst 4,5 % av den produktive barskogen. Vi har til nå vernet omtrent 1,5 %.  Vernetakten i dag tilsier at det vil ta mange tiår før vi er oppe i 4,5 %.

Jeg har nylig lest Dag O. Hessens bok «Natur – hva skal vi med den?» fra 2008, og han beskriver temaet så godt at jeg tillater meg å referere ham her:

«Det er viktig å gjenta at vern av arter og areal ikke bare er et vern for naturens egen skyld. I siste instans dreier dette seg vel så mye om menneskelige behov både i form av opplevelsesverdi og det at summen av intakte  økosystemer globalt er essensielt for klodens klimaregulering og vår egen eksistens. Det som kan fremstå som en «natur eller menneske» – eller «by mot land» -konflikt på kort sikt, får andre perspektiver om man hever blikket og utvider tidshorisonten. Ideelt bør vern ha lokal forankring, og det er ikke vanskelig å forstå grunneieres frustrasjon over det som kan oppfattes som sentralstyrte overgrep. Det er grunn til å utvise raushet både i form av erstatning og annet i slike saker. På den annen side: Rammebetingelsene endrer seg, Der generasjoner forvaltet skog og annen utmark på skånsomt vis etter odelsprinsippet, står det plutselig en dag tomtekjøpere i kø og er villig til å legge en halv million på bordet for et mål av denne naturen, og gjerne det firedobbelte om det står en hytte der. I år (2008) er det anslått at det vil bygges 670 000 kvadratmeter fritidsbygg(…), og det betyr trolig 7000 tusen nye bygg. (…) Det er på denne bakgrunnen man også må se den langvarige konflikten om vern av Trillemarka(…). Det er ikke vanskelig å forstå grunneierens frustrasjon, men fremtiden vil takke oss. Det er ikke tidligere generasjoners skjøtsel som er problemet, det er risikoen for kommende generasjoners salg til nedbyggingsformål. Det skal usedvanlig sterk rygg til for å takke nei til millioninntekter ved salg av lavproduktiv fjellskog. På lang sikt kan intakt natur vise seg å ha den største verdien, men så var det dette med diskonteringen…»

Et annet poeng jeg selv har vært innom i mine artikler, beskriver også Hessen i sin bok. Jeg siterer igjen:

«Eiendomsrett til natur har ikke bare en juridisk side, det har også en moralsk side. Det bør i større grad være slik at man som grunneier til natur og utmark ser seg som forvalter for etterkommere. Det er ikke noe galt i å bruke naturen og høste av den, men den juridiske eiendomsrett gir ingen moralsk rett på vegne av fremtidige generasjoner både av egen slekt, egen art – og andre arter – til å forbruke natur.»

Mange politikere har framført påstanden om at plan- og bygningsloven er sterkt nok verktøy til å bevare natur og ønsker mindre bruk av formelt vern. Men erfaring viser tydelig at formelt vern er det eneste som duger i praksis. Skal det gjøres en utbygging blir raskt LNF-områder omregulert. Glimrende illustrasjoner på dette finner du i boka til Simund Hågvar og Bredo Berntsen «Norsk natur-farvel?» fra 2007.

Publisert av: naturreservatet | februar 17, 2009

Snøgleder

Vinteren har  også festet grepet sør i landet i år. Når snøen legger seg i tykke lag på trærne,  er naturen enda vakrere enn vanlig. Slik ser det ut på mine skiturer for tiden. Jeg får ladet batteriene. Med god margin.

Publisert av: naturreservatet | desember 17, 2008

Sjokkerende rovdyrnyhet

Medias dekning av rovdyr kan være pussig lesning. I dag var det en overskrift fra Østlendingen som vekket min interesse: "Ulveparet sett nær 2.000 rein".

Jasså? To ulver har altså sett to tusen reinsdyr? For en nyhet! Det er sannelig ikke ofte to ulver ser to tusen reinsdyr!

For min egen regning kan jeg jo føye til: Ikke ofte i Norge i alle fall – her har vi jo knapt ulv.

Når så det naturlige skjer – at ulven før eller senere forsyner seg av matfatet, så kan vi vente på en gjenganger av en overskrift: "ulven er en drapsmaskin" osv.. . Bjørnen, jerven og gaupa får ofte samme karakteristikk – de er drapsmaskiner. Snedig hvordan naturlig og normal atferd hos rovdyra kan ha en slik voldsom nyhetsverdi.

Jeg håper snart at mediene hever seg et par hakk fra lavmålet som nå dominerer rovdyrdekningen. Formidling av skremselspropaganda er som alltid populært for media. Kan jeg håpe på en viss bedring på dette feltet også?

 

Publisert av: naturreservatet | juli 2, 2008

Forbud hjelper ikke – strandsonen bygges fortsatt hardt ned

Statistisk Sentralbyra har kommet med en ny, nedslående rapport om bygging i 100-meters beltet. Fortsatt gir kommunene dispensasjon til bygging i meget stor skala. Fortsatt gjøres allmennehetens områder om til private hager.

I følge SSB har det i 2007 vært en nedgang i antall dispensasjoner fra det generelle byggeforbudet i strandsonen. Men hva hjelper det når det er snakk om en reduksjon fra 808 til 767? Med samme reduksjonstakt vil det likevel være snakk om svært lang tid før vi i Norge er ned på et akseptabelt nivå. Innen den tid vil svært mange naturperler langs kysten være rasert for fremtidens generasjoner.

Det bemerkelsesverdige i denne sammenheng er at det i de senere årene har vært stort fokus på strandsonen. Flere miljøvernministre har gitt tydelige signaler til kommunene om å stramme inn. På toppen av det hele har Riksrevisjonen klart uttalt at dette er i strid med Stortingets mål (les her). Hvordan er det da mulig at presset fortsatt er like stort?

Fra flere politiske partier registrerer jeg følgende holdning:

-Plan- og bygningsloven gir naturen inkl. strandsonen tilstrekkelig beskyttelse.

-Kommunene må styre strandsonen selv.

Hvordan kan dette forsvares når vi ser på tallene fra SSB? 

Les mer hos SSB om strandsone

Publisert av: naturreservatet | februar 15, 2008

– Det blir jo dødt rundt alt som har med vann å gjøre

Det sier ordføreren i Mandal (FrP) til at det skal bli vanskeligere å få bygge i strandsonen, og får støtte av ordføreren i Lindesnes (KrF). Hvordan skal det gå med den hardt pressede Sørlandskysten når den slags holdninger fortsatt råder?

I dag har Regjeringen og miljøvernminister Erik Solheim lagt fram forslaget til ny plandel i plan- og bygningsloven. Essensen i forhold til strandsonen er at det skal bli vesentlig vanskeligere å få dispensasjon fra byggeforbudet i 100-metersbeltet.

I en fra før hardt presset strandsone på Sørlandet fortsetter kommunene å pøse ut dispensasjoner fra byggeforbudet i 100-metersbeltet.  I dag har miljøvernministeren kommentert det nye lovforslaget til plandelen av plan- og bygningsloven på følgende måte. – Det vil bli enklere for kommunene.

Det er interessant å merke seg hva de som skal forvalte strandsonen mener om lovforslaget. Ordfører i Mandal, Alf G Møll (FrP) uttaler til NRK Sørlandet:

– Det blir jo ganske dødt rundt alt som har med vann å gjøre, nesten… virker det som. Om det er vassdrag eller sjø så innenfor det 100-meters beltet kan det liksom ikke skje noenting selv om forholdene ligger godt til rette for at det burde kunne skje noe.

Orføreren i Lindesnes, Ivar Lindal (KrF) kommenterer lovforslaget på følgende måte:

– Det er nok med bakgrunn i at sentrale myndigheter, lokalisert i Oslo, ser hva som har skjedd i Oslofjorden. Det syns jeg på en måte ikke vi skal bli så skadelidende for her på Sørlandskysten(…)

Fylkesmannens miljøvernavdeling skal sørge for at den lokale forvaltningen tar hensyn til nasjonale retningslinjer. I fjor måtte de klage inn rekordmange vedtak gjort av kommunene. Etter uttalelsene fra de to ordførerne i kystkommunene på Sørlandet, kan Fylkesmannens miljøvernavdeling belage seg på å få hendene fulle med å rydde opp etter kommunenes slette arbeid med strandsonen.

Til ordførere som Møll og Lindal: dere har selv provosert fram en innstramming av loven ved å føre en så liberal dispensasjonspolitikk gjennom mange år. Det har ikke manglet på advarsler fra viktige hold: Både flere miljøvernministre  og Riksrevisjonen har påpekt overutbyggingen i strandsonen.

Publisert av: naturreservatet | februar 14, 2008

Lokal styring av strandsonen er en katastrofe

Forvaltningen av strandsonen i Norge er en katastrofe. Kommunene har ikke vist seg tilliten verdig og må umiddelbart fratas forvaltningsansvaret. Siste eksempel på grovt overtramp finner vi i Lillesand.

Lokalpolitikerne i Lillesand kommune har gitt klarsignal til et byggefelt i strandkanten i sørlandsidyllen Høvåg på 35 hus, der hele 24 av dem faller innenfor 100-metersbeltet. 

Det er ganske utrolig at lokalpolitikere fortsatt stemmer for store inngrep i 100-metersbeltet. I dette tilfellet gjør de det på tross av at det er skjønn enighet om at strandsonen allerede er overutbygd på Sørlandet. De gjør det på tross av at forrige miljøvernminister ga tydelige føringer til kommunene om å stramme inn dispensasjonsbruken. Og sannelig trosser de også sine egne fagfolk – planleggerne i kommuneadministrasjonen.

Når likevel lokalpolitikerne kjører på – hovedsaklig representanter fra Høyre, FrP og Ap (delvis Sp og KrF) – kan man spørre seg om hvorfor. Jeg har som journalist og som naturfaglig utdannet fulgt med på mange slike saker i ulike kommuner de siste 10 årene. Min påstand er følgende: Lokal forvaltning har et stort habililtetsproblem. Det er mange steder små forhold der båndene blir for tette til at politikerne klarer å heve blikket. Dermed settes nasjonale retningslinjer til side for å tekkes utbyggingsinteressene.

Publisert av: naturreservatet | februar 10, 2008

Grunneieren eier ikke grunnen

Norsk biomangfold er i fare, og Stortinget har satt seg fore å stoppe mangfoldet innen 2010. Den største bremsen i dette arbeidet, er den store misoppfattelsen mange bærer på om at en grunneier eier en bit av verden.

Det er feil – en grunneier kan man mer presist si er en rettighetshaver. Han eier ikke i den forstand at han kan forvente å gjøre hva han vil. Det er jo faktisk slik at f.eks. en driftsvei må godkjennes av kommunen.

Hver gang det oppstår konflikter mellom bruk og vern av  et område, risikerer man å høre at storsamfunnet/makteliten i byen/byråkrater/den urbane eliten (velg selv) overkjører folk på bygdene. Det er feil.

Derimot handler det om forvaltning av VÅR FELLES NATURARV. Det betyr at hver eneste nordmann har  interesse av at et område som har stor verneverdi – faktisk blir varig vernet fra inngrep som hogst (som inkluderer driftsveier), hyttebygging osv.

 Ulf Myrvold fra Numedal har en usedvanlig opplysende artikkel om temaet i Dagbladet. Den anbefales!

Les hele innlegget her

 

Publisert av: naturreservatet | januar 23, 2008

Rovdyr og sau

Regjeringen la i dag fram en tiltakspakke med tanke på å redusere rovviltkonfliktene. Beklageligvis holder den ikke mål.

Det er forsåvidt riktig at tapstallene kan gå ned. Jeg noterer meg:
1)Liberalisering av nødvergerett
2)Lokale fellingslag kan gis økonomisk vederlag.

Men hvordan skal dette gå sammen med at bestandsmålet skal holdes? Jeg noterer meg også at satsning på forebyggende tiltak skal nærmest dobles – talt i penger.

Hele løsningen på rovviltkonflikten i Norge ligger i om man lykkes med forebyggende tiltak. Derfor er denne pakken – slik den er uttrykt av Regjeringen i dag – sørgelig tam. For det første er pengesummen altfor liten. Tapstallene for sist beitesesong sier alt om at vi foreløpig er veldig langt unna å ha lykkes med forebyggende tiltak. Mao. må det settes i gang drastiske forbedringer. Det koster mye mer enn 91 mill årlig. For det andre nevnes ingen tiltak. Skal vi få til noe, må det komme statlige føringer på hva som er effektive tiltak. Se på Sverige. De har som vanlig kommet mye lenger enn oss. Her stilles det klare krav til saueholderne om sikring av sine dyr.

Totalt sett vil denne pakken ikke løse et problem. Den vil kunne redusere tapet av sauer. Men samtidig vil den føre til at de ulike bestandsmålene ikke nås.

Det medfører dessuten at Norge er enda lenger unna sin internasjonale forpliktelse om å huse levedyktige bestander av rovdyr. Bestandsmålene er i utgangspunktet altfor lave.

Publisert av: naturreservatet | januar 8, 2008

Kompromiss i Trillemarka

Ikke uventet har Regjeringen funnet fram til et politisk kompromiss i saken om vern av Trillemarka.

Det er med blandede følelser jeg konstaterer at snaue 150 km2 av Trillemarka skal vernes. Riktignok er Sps "minst mulig"-holdning overkjørt denne gangen. Og jeg fryktet nok at denne kom til å vinne fram. Men likevel må jeg minne om at det norske fagmiljøet innen naturforvaltning  klart anbefalte at 200 km2 av Trillemarka måtte vernes. Regjeringen har dermed nok en gang vektet faglige råd for lett.

Hva som vil skje med de resterende 50 km2 med store biologiske verdier, skal bli spennende å følge med på…

Foreløpig har jeg ikke oversikt over erstatningsbeløpet i denne saken, men jeg håper Regjeringen tar godt i overfor grunneierne. Norge har råd til dugelige utbetalinger til grunneiere som må avgi grunn for en så viktig oppgave som å stoppe tapet av biologisk mangfold.

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier